Lukket yngelråte (AFB)

Lukket yngelråte er den alvorligste bakteriesykdommen vi har på yngel.

Navnet er misvisende. Sykdommen er ikke amerikansk — den er beskrevet fra gammelt av og finnes i nesten alle land som holder bier. Betegnelsen henger igjen fordi bakterien først ble identifisert i USA.

Årsaken

Paenibacillus larvae er en grampositiv, sporedannende stavbakterie. Det er sporene som gjør sykdommen så vanskelig:

• Levedyktige i gamle tavler i 30–40 år
• Tåler 100 °C i 30 minutter
• Overlever måneder i honning og vann
• Drepes på minutter ved 120 °C, av gammastråling, og i løpet av ca. 15 minutter av direkte UV-stråling

Den vegetative formen deler seg hvert halve time. I én enkelt død larve dannes det 2–3 milliarder sporer. Det er derfor én infisert celle er nok til å forandre hele situasjonen i en kube.

Genotyper

Fire genotyper er beskrevet (ERIC I–IV), men bare to har praktisk betydning i felt:

Paradokset er at den mest virulente stammen gir minst sykdom på kolonienivå: dreper den larven før forsegling, rekker biene å fjerne den. ERIC I dreper først etter at cella er forseglet — og det er derfor den gir de klassiske, gjenkjennelige symptomene. ERIC II gir larver som er lite eller ikke trådtrekkende, noe som gjør feltdiagnosen betydelig vanskeligere.

Hvordan folket blir sykt

Larvene er mest mottakelige 12–36 timer etter klekking, der ca. 10 sporer er nok til å drepe halvparten. Ved 48 timers alder kreves over 10 millioner sporer, og fra 4–5 dagers alder er larven i praksis immun.

Sporene spirer i mellomtarmen ca. 12 timer etter inntak, bakteriene formerer seg, bryter gjennom tarmveggen og gir blodforgiftning i hemolymfen. Larven dør, vevet løses opp til en seig, kaffebrun masse, og tørker til slutt inn til et hardt skjell som sitter fast i cellebunnen.

På folkenivå regnes ca. 50 millioner sporer som nødvendig for et klinisk utbrudd i et middels sterkt folk. I særlig motstandsdyktige folk kan det kreves opptil 300 milliarder. Et sterkt, ustresset folk blir sjelden sykt selv med høy sporebelastning; et svakt folk kan bryte ut på langt mindre.

Symptomer

Rekkefølgen du vanligvis ser dem i:

1. Cellelokkene endrer seg — mørkere, nesten svarte, fuktige eller oljeaktige, med en lett innsynkning i midten
2. Uregelmessige hull i lokkene der biene har begynt å gnage seg inn. Hullene er mer ujevne enn hos celler under forsegling eller ved klekking
3. Spredt, «mosaikkpreget» yngel — forseglede celler blandet med tomme celler og celler med rester av død yngel, og forseglede celler omgitt av yngre yngel
4. Fargeendring i larven — fra perlehvit til gulaktig, så kaffebrun eller mørk nøttebrun, og slimete konsistens
5. Skjell — etter 6–7 uker er resten tørket inn til et svart, tungeformet skjell som sitter hardt fast i cellebunnen

Symptomene finnes på arbeiderlarver, sjelden på drone, og aldri i dronningceller.

Fyrstikkprøven

Stikk en fyrstikk eller tannpirker ned i en mistenkelig celle og trekk sakte ut. Ved lukket yngelråte følger en brunlig tråd med — flere centimeter lang — som trekker seg elastisk tilbake i cella når den ryker.

Sikreste enkeltsymptom

Hos pupper tørker tungen (ligula) inn i utstrakt stilling og peker opp mot motsatt hjørne av cella. Ingen annen sykdom gir noe liknende. Larverester kan være svært vanskelige å se, mens pupperester er lettere å kjenne igjen på nettopp dette.

Lukt

Infisert yngel har en karakteristisk lukt, ofte beskrevet som gammelt snekkerlim. Intensiteten varierer sterkt med antall celler og temperatur, så lukt alene er ikke egnet som diagnosegrunnlag.

Diagnostikk

Feltdiagnose alene er ikke lenger tilstrekkelig. Varroarelaterte virusbilder gir liknende yngelbilder, og ERIC II gir larver uten trådtrekking.

• Hurtigtest i felt: immunologisk strimmeltest (f.eks. VITA AFB). Prøve fra 3–4 syke larver eller pupper, rist ca. 20 sekunder, 2–3 dråper i brønnen, avlesning etter ca. 3 min. Kontrollstreken må alltid komme fram. Også en svak T-strek er positiv. Brukes som bekreftelse på tydelig endrede larver, ikke som screening.
• Laboratorium: mikroskopi, dyrking på egnet medium, og PCR. Bare labanalyse gir genotyping.
• Prøvetaking: skjær ut et stykke tavle med tydelig syk yngel, pakk først i absorberende papir eller papp, deretter i tett plastpose. Ikke bruk plast alene — prøven mugner i løpet av få dager og blir ubrukelig. Oppbevar kjølig, helst frosset. Alternativt kan enkeltlarver tas ut med steril spatel og legges i prøveglass.

Overvåking — det viktigste tiltaket

Fravær av symptomer betyr ikke fravær av bakterien. Sporer kan ligge i tavler og kuber i årevis uten at noe vises, og friske folk begynner gjerne å bli kontaminert 2–3 år før symptomene dukker opp. Klinisk kontroll alene finner sykdommen sent.

Sporeanalyse av bunnavfall er derfor det mest treffsikre forebyggende verktøyet:

• Kuben trenger ikke åpnes — kan gjøres om vinteren eller i dårlig vær
• Samme prøve som varroanedfallet, altså to svar for én innsats
• Gir et tall, ikke et inntrykk

Klassifisering av sporeinnhold i bunnavfall:

Sporer kan også søkes i honning, voks og i en prøve på 50–100 adulte bier per kube. Bieprøver er mer følsomme enn honning. Analysen må være kvantitativ — det er nivået, ikke bare påvisningen, som sier noe om risiko.

Verdien av dette er dokumentert: i en femårsstudie falt andelen kuber med påvisbare sporer fra 74 % til 4 % etter at syke folk ble avlivet og resten ble satt som kunstsverm på rent materiale om våren.

Smitteveier

Det er birøkterens egen praksis og røving som står for det meste av spredningen.

I prioritert rekkefølge:

1. Røving. Etter røving utvikler 80–88 % av de røvende folkene sykdom innen tre måneder. Reell risiko er i hovedsak innenfor 1 km. Merk at det gjerne er de sterkeste folkene som blir syke — de er de mest aktive røverne.
2. Tavle- og materiellflytting. Flytting av yngeltavler for å utjevne styrke er den farligste rutinen i vanlig drift. Flytter du en tavle med død yngel, er smitten sikker. Tomme tavler bærer færre sporer, men ikke ubetydelig færre om de har hatt yngel.
3. Honningmagasiner. Magasiner fra infiserte folk, satt på friske kuber, ga sykdom i 45 % av mottakerfolkene — forutsatt at tavlene hadde hatt yngel. Magasintavler som aldri har hatt yngel gir svært lav risiko. Nummerer kubene og magasinene, og sørg for at tavlene går tilbake til samme magasin etter slynging.
4. Fôring. Honning og pollen av ukjent opphav er en reell smittekilde. Bruk sukkersirup, candy og pollensurrogat.
5. Bipakker og svermer. Kan bære nok sporer i bier, tavler og forråd til å starte sykdom. En dronning alene gjør det derimot ikke — men om hun kommer fra et folk som utviklet sykdom, har hun vist at hun ikke gir motstandsdyktig avkom, og bør ikke brukes videre.
6. Utstyr. Brekkjern, hansker, drakt og slynge. Flamming av brekkjernet er nødvendig fordi vanlige desinfeksjonsmidler ikke trenger inn under voks- og propolissjiktet der sporene ligger.
7. Feilflyging. Ofte oppgitt som hovedårsak, men tallene støtter ikke det: ved ca. 15 døde larver i nabofolk smittes bare rundt 8 % gjennom feilflyging. At nabokuber ofte blir syke rett etter, skyldes som regel at det er dem birøkteren gikk videre til etter å ha åpnet det syke folket.
8. Voksmellomvegger. Løst problem i praksis, forutsatt at voksen er sterilisert i autoklav ved 120 °C.

Behandling

Antibiotika og sulfonamider virker bare på den vegetative formen, ikke på sporene. De er bakteriostatiske, ikke baktericide: de demper symptomene uten å fjerne smitten, maskerer sykdommen slik at den sprer seg videre, gir tilbakefall, legger igjen restmengder i honning både i behandlede og i nabokuber, og bidrar til resistensutvikling. Bruk av antibiotika i birøkt er ikke tillatt i Norge og er heller ikke akseptert praksis i europeisk birøkt for øvrig.

Brenning

Ved klinisk sykdom er destruksjon av folk og infiserte tavler fortsatt det riktige tiltaket. Det er tungt, men det er det som beskytter resten av bigården og driften.

Avliving gjøres om kvelden når alle biene er hjemme, eller tidlig morgen. Kuben stenges tett — sjekk for skjulte sprekker. Selve destruksjonen skal skje i godkjent forbrenningsanlegg, med transport i tette beholdere. Brenning i grop er frarådet i dag: metoden etterlater levedyktige sporer og forurenser jord, luft og grunnvann. Følg anvisningene fra Mattilsynet i det enkelte tilfellet.

Desinfeksjon av gjenbrukt materiell

Vask først grundig med varmt vann og såpe, deretter desinfeksjon. Metoder med dokumentert effekt:

Andre alternativer: gammastråling (eneste metode som også steriliserer voks og honning), tørrdamp 130 °C, neddypping av avskrapte kuber i parafin ved 120 °C i 10 min, eller ovn på 170 °C i én time. Pereddiksyre og aktivt oksygen (magnesiummonoperoksyftalat) er også effektivt og kan brukes på tomme tavler.

Tre er vanskeligere enn de fleste tror — sporene trekker dypt inn i materialet, dit verken varme eller væske når skikkelig.

Kunstsverm og sultkur

De voksne biene og dronningen ristes over på nye, ubygde voksmellomvegger, og de infiserte tavlene brennes. Fôres det ikke underveis, må biene tømme den infiserte honningen i honningblæren — derav «sultkur».

Tallene bør dempe forventningene: tilbakefall på ca. 2 % når teknikken gjøres vår eller forsommer, men 26 % på sensommeren. I en studie på 101 kuber var ingen variant 100 % effektiv, og symptomene kom tilbake mellom 3 og 17 måneder etter. Metoden er arbeidskrevende, kostbar, og forutsetter dronningskifte — ellers beholder du et mottakelig folk i produksjon. Den er bare aktuell på sterke folk i god trekk, og kan forsvares når mange kuber i bigården er berørt.

Motstand i bifolket

Det biologiske forsvaret ligger på to nivåer.

Adulte bier filtrerer sporer ut av honningblæren gjennom proventrikkelen, og kvitter seg med dem via avføring utenfor kuben. Dette senker sporemengden som sirkulerer i maten til larvene.

Viktigst er likevel hygienisk atferd — arbeidernes evne til å oppdage død eller døende yngel, åpne cella og fjerne innholdet før sporene har dannet seg. I tolerante folk skjer fjerningen innen 11. dag, utført av bier i alderen 15–20 dager. I mottakelige folk drar det ut. Det holder at 13–50 % av biene bærer egenskapen for at folket skal uttrykke den fullt ut.

Egenskapen styres av minst sju gener, og folk fordeler seg langs en glidende skala heller enn i to grupper. Deteksjonen er luktbasert. Den påvirkes også av folkets generelle helse, trekket og aldersfordelingen blant arbeiderne — ikke bare av genetikk. Dette gjør hygienisk atferd til et reelt avlsmål, men det krever måling over generasjoner.

Forebygging i praksis

• Tavlefornyelse. Bytt 2–3, gjerne opptil 4 rammer per kube per år. Manglende fornyelse er i seg selv en risikofaktor
• Dronningskifte hvert andre til tredje år. Dronninger varierer genetisk i mottakelighet
• Slutt med tavleflytting mellom folk for styrkeutjevning
• Hold magasinene på egen kube gjennom sesongen
• Fôr aldri med honning av ukjent opphav
• Sporeanalyse av bunnavfall hver vinter
• Inspiser hver yngeltavle, vår og høst. Med én angrepet tavle i en kube med 12 gir kontroll av bare tre tavler 75 % sjanse for å overse sykdommen
• Karantene på alt innkommende materiell og alle innkjøpte folk

Ved mistanke

Lukket yngelråte er ingen skam. Den er en sykdom som følger bier, ikke birøktere. Det som gjør skade er å skjule den — for da sprer den seg til naboen mens den brukes tid på å late som om den ikke er der. Meld fra, be om hjelp, og få den håndtert mens den ennå er i én kube.

---

Fagstoffet bygger på Alberto Contessi og Giovanni Formato: «Malattie delle api e salute degli alveari», 2. utgave, Edagricole (kapittel 5.1, «Peste americana»). Bearbeidet og tilpasset norske forhold for Bihub. Regelverk og meldeplikt følger norske bestemmelser; ta kontakt med Mattilsynet ved mistanke.